Are you going to make your fortune in uranium?

person holding dollar bills while using a calculator

Investing is not easy. Over and over again I experience it is another game to actually invest by yourself than what you can read in books or see in interviews. The uranium thesis can be bulletproof by itself, but outside factors always come into play. That makes holding on to winners a lot harder than people think.

I have spent a lot of time thinking about living with the volatility we have been through in the sector. How would I be able to hold on over a longer time period without going crazy? What is worse: selling out way too early, or outstaying your welcome? The most helpful article I have read about the subject is: Would You Have Made a Fortune in Uranium? (An article that is getting harder and harder to come by mainly because it is so old that many of the links are dead. You do however find the article as a PDF as the first result in google). I have returned to this article on several occasions to take stock of where we might be in the cycle, and more importantly, take stock of where my head is at.

I will not recap the article as I believe it should be read in its entirety. I will instead give it a very strong recommendation. I read it again today and it gives me a good indication of where we are in the cycle. The big questions the article asks is:

How would you react to catching a tiger by the tail? Assuming you had a good thesis, it started to be proved right, and your investment is now up significantly – Are you going to bail out or are you going to stay in? Or add to your positions? What information do you use to decide? Can you hold on to a big gain and not fear losing it?

The more experience I get, the more I am convinced that I need to keep my rule based parameters in advance for selling. I have to be content with selling most of my positions a long time before the top. I would rather sell 90% of my portfolio too early, then be stuck with 90% of my position after we have passed the actual top. Selling after you already have given back 50% of your returns is hard, even if it turns out that it continues to fall afterwards. (Something we are only going to know in retrospect). I know several people who have held on to positions down to zero because they did not want to realize a loss.

Another realization I have had is that if I hold too high allocation to the sector, I will be more inclined to sell early to lock in gains. Increasing allocation to other commodities, other sectors, or increasing my cash position is therefore not a bad idea. Something that has been a focus for me over the last year. Now the positions in some of my other commodities are big enough that I need to set up similar parameters to the ones I have for uranium. I hope with doing this I have come close to my “Goldilocks Zone”. Sitting 100% allocated to one sector is only feasible for a select few.

My risk tolerance is also not what it was in my 20s. (Like many other people I could live on basically zero if I wanted to). With responsibilities for home and family I can not put everything on the line like I could in the past. More money is going out each month, and more money has to be set aside for emergencies.

My plan

My allocation to uranium companies is pyramid shaped, with the majority of my funds to the (perceived) solid developers, then the more speculative developers, and lastly the most risky developers.

Since the last top during the fall of 2021 I have continued to invest heavily in the sector. Both in developers like Denison Mines, but also more to some of the more speculative explorers. I have also gone over which companies had the highest beta to the move in the spot price we saw August to September 2021, and added some funds there. The best performer I could find went up 275% in less than a month. I have added a bit to this company in the event that we will se a similar move soon.

Where the market moves the next couple of months will decide if I will continue to allocate more to the sector, continue to hold, or even start scaling back on my positions. Things change quickly in this sector, for better and worse. How you react to this is however your responsibility. A bull market wants to throw you off. The important thing is to hang on.

Forsiktig optimist

Det har gått noen uker siden siste oppdatering i uranium. Det er derfor på tide med en oppdatering. Jeg har også lagt ved noen betraktninger om hvordan det er å investere i dette markedet.

En kort oppdatering fra markedet

Fredag 4 desember 2020 så vi bevegelser i uraniummarkedet som vi ikke har sett på lenge. Flere av aksjene mine steg med over 10 % og porteføljen fikk en hyggelig boost inn i helgen. Hva som kan være årsaken til dette er nyheten om at “Environment and Public Works” -komiteen i det amerikanske senatet godkjente et tverrpolitisk lovforslag kalt “American Nuclear Infrastructure Act”. Lovforslaget går blant annet ut på at de ønsker å etablere en amerikansk nasjonal strategisk uraniumreserve. USA får i dag over 99 % av uraniumet sitt fra kilder utenfor landets grenser. Noe som gjør de svært sårbare. Lovforslaget sier at myndighetene kan ikke kjøpe uranium fra selskaper som er kontrollert av, eller som er underlagt jurisdiksjoner i, Russland eller Kina. Ved å ekskludere disse kan bare amerikanske (og kanadiske og australske selskaper som opererer i USA) i praksis levere uranium til myndighetene. Politiske beslutninger tar veldig ofte lang tid, men signalene en får fra Washington hvor begge partiene støtter lovforslaget er lovende. Du kan lese artikkelen som er linket her.

Det var ikke bare de amerikanske aksjene som steg på fredag, så det er mer optimisme i markedet enn for USA alene. Forhåpentligvis vil vi se mer nyheter mot slutten av året eller i første halvdel av 2021. Inngåelse av langtidskontrakter eller at spotmarkedet beveger seg oppover vil være en svært positiv trigger for markedet. Jeg er forsiktig optimist for øyeblikket.

Hvordan er det å investere i markedet og hva er min tilnærming?

Siden det ikke er så mange andre nyheter å melde tenkte jeg å si litt om min tilnærming til markedet. Jeg vil betegne måten jeg investerer på som risikopervers. Jeg har store posisjoner i hovedsakelig to bransjer: uranium og edle metaller. Posisjonen i uranium er igjen omtrent dobbelt så stor som i edle metaller. Diversifisering blant flere bransjer er bortimot ikke eksisterende. Jeg vil derfor si at jeg investerer ikke, jeg spekulerer. Grunnen til at jeg spekulerer er at det er få ideer som er virkelig gode og en bør heller fokusere på de få gode ideene og maksimere disse i stedet for å forsøke å ha 20 gode ideer på en gang. I motsetning til diversifisering hvor en ikke legger alle eggene i en kurv, så har jeg en kurv jeg forsøker å passe på så godt som mulig.

Du kan se nærmere på artiklene mine om uranium, gull og sølv om hvorfor jeg har investert i akkurat disse bransjene.

Uranium kan for mange være en litt frustrerende bransje å investere i. Det kan gå lengre perioder hvor det ikke skjer noe som helst etterfulgt av perioder hvor en ser store bevegelser. Mange velger seg derfor andre bransjer å investere i som er i stigende trend for øyeblikket (som for eksempel tech-aksjer). Grunnen til at investorer som meg fortsatt holder seg til uranium er at oppsiden er så stor hvor at selskapene kan mangedoble seg over ganske kort tid. En ser ofte mye “hyping” av fra investorer som har investert penger i noen av selskapene, men dette betyr ikke nødvendigvis at de har gjort det nødvendige arbeidet med å analysere dem. Jeg har også i en av de tidligere postene mine nevnt at ledelsen i flere av selskapene er bedre til å grave etter penger fra lommene til investorene enn de er til å grave etter uranium. En bør derfor være selektiv i aksjene en velger seg ut.

Jeg forsøker å veie opp plasseringene i aksjemarkedet med å være mindre aggressiv på andre felt. Jeg har en bolig som er rimelig og hvor de månedlige utgiftene utgjør en lav andel av inntekten min. Videre holdes levekostnadene mine nede med å sykle til jobben og spise den samme medbragte lunsjen hver dag. Jeg har også en god del penger på bankkonto som sikkerhet i bakkant. Noe som gjør at jeg føler meg komfortabel med risikonivået på de mer spekulative investeringene mine. Hvordan investeringene mine gjør det påvirker ikke levestandarden min i dag. Hvis de derimot innfrir forventningene mine for fremtiden så vil de påvirke levestandarden i fremtiden.

Cameco uttaler seg positivt om uraniumbransjen igjen

Denne uken har vi sett Cameco levere tall for 3. kvartal, og selv om tallene i seg selv ikke er imponerende er jeg mer optimistisk enn på lenge. Dette er fordi jeg ikke har hørt selskapsledelsen uttale seg så positivt om fremtiden før.

Først og fremst: Hvem er Cameco? Cameco er et kanadisk selskap som er det største innen utvinning av uranium i Nord-Amerika, kun slått av Kazatomprom i Kasakhstan. Selskapet har to av de største gruvene i verden med McArthur River og Cigar Lake. Når ledelsen i selskapet uttaler seg så lytter bransjen.

Cameco har som utgangspunkt å forholde seg nøkternt til fremtiden. De ønsker ikke å gi investorene for høye forhåpninger. Hver uttalelse fra ledelsen har de siste årene vært at det finnes en god mengde uranium i markedet og at dette må forsvinne før vi kan se nevneverdig økning av prisen. De sier veldig tydelig at de ikke ser for mye tilbud av uranium som et problem fremover. Jeg har referert litt til kommentarene fra Cameco under med sammen med noen kommentarer fra meg selv i parentes:

Fukushima ulykken i 2011 førte til et negativt etterspørselssjokk i bransjen hvor tilbudet allerede var økende som et resultat av høyere priser i 2007 og i 2010. De høye prisene på uranium hadde ført til investeringsbeslutninger i gruveselskapene om mer utvinning. Tilbudet gikk derfor fortsatt opp mens etterspørselen for uranium falt. I stedet for at de som utvant uraniumet tok smarte kommersielle beslutninger om å redusere produksjon, fortsatte de bare å produsere. (Mange av selskapene trodde også at etterspørselen ville ta seg opp noen få år etter ulykken). Det ble derfor mye utvinning av uranium som ikke hadde kontrakter og spotmarkedet ble det eneste alternativet for gruveselskapene. Dette førte til et negativt prispress på spot og på langtidskontraktene. (Det er tregheten på tilbudssiden, både med tanke på å øke og redusere produksjonen, gjør at vi får så store bevegelser opp og ned i markedet).

Den gode nyheten for oss er at størrelsen på spotmarkedet i møte med de grunnleggende faktorene fremover ikke er bærekraftig. Hvis historien skal være en guide, vil prisen til å begynne med skyte dramatisk over nåværende pris over en periode. Tenk uraniumprisen i 2006 og 2007, og 2010-2011.

Hvis du har sett hvordan prisen beveget seg i 2006 og 2007 vet du hvorfor jeg er så optimistisk.

Når pris i markedet gikk fra under 10 dollar til 140 så gikk selskapene fra å tape penger til å tjene utrolig mye.

I presentasjonen til Cameco refererte de til reduksjon i tilbudet fra selskapene jeg har listet opp under:

Redusert produksjon

Kazatomprom har offentliggjort til markedet om at de sikter mot en 20 % reduksjon av produksjon fra de kasakhstanske gruvene vil bli forlenget inn i 2022. Dette reduserer forventet global uraniumproduksjon i 2022 med 14.3 millioner pund.

BHP hadde planer om å utvide CAPEX investeringer på Olympic Dam med flere milliarder dollar for å øke produksjonen, men har nå lagt disse planene på hylla. Olympic Dam er en gigantisk gruve i Australia som produserer hovedsakelig kopper. De produserer også rundt 8 millioner pund per år med uranium som biprodukt som de selger i spotmarkedet. At de ikke øker dette tilbudet gir derfor mindre billig tilførsel av uranium til kraftselskapene som i stedet må dra ned videre på lagerbeholdningen sin.

Gruver som slutter å produsere

Vi har også to gruver som slutter å utvinne uranium i 2021. Vi har Ranger-gruven i Australia som stenger ned produksjon i januar, og Cominak-gruven i Niger i løpet av mars. Cominak har vært i produksjon i 43 år og har hatt godkjenning til å produsere 5,2 millioner pund per år, men har de siste årene falt ned til 3 millioner pund. Totalt faller det bort rundt 5 millioner pund fra markedet årlig som må erstattes fra andre kilder.

Etterspørselssiden er fortsatt veldig positiv

Kina, som er det største vekstmarkedet for atomkraft, har annonsert en plan for å være karbonnøytrale innen 2060. Kina sliter mye med forurensing fra kullkraft og har bortimot brukt opp all kapasitet for vannkraft allerede. Dette vil derfor sannsynligvis øke veksten i atomkraftprogrammet deres. Kina har allerede flest atomkraftverk som bygges i verden.

Samtidig har Japan annonsert et mål om å være karbonnøytrale innen 2015. Dette vil gjøre det nødvendig å komme tilbake til 20-22 % atomkraft av den totale kraftproduksjonen, og mest sannsynlig over. Siden at det var japansk nedstigning og overgang til LNG i 2011 som skapte de store etterspørselen problemene er dette svært gode nyheter.

Jeg ser derfor svært positivt på fremtiden og håper å få investert litt mer inn i bransjen før 2021 hvor jeg forventer vi vil få fart på kontraktsmarkedet igjen.

Uranium – Stille på overflaten

Det har ikke vært så mye spennende endringer i uraniumaksjene de siste ukene. Det har vært bortimot stabilt sideleie for aksjene og det har ikke vært så mye å rapportere om. Noe av det viktigste en gjør som investor (spekulator) er å vente og gjøre ingenting. En bør ikke hoppe unødig fra investering til investering eller fra bransje til bransje. Det en kan gjøre er å gå over antakelsene sine om igjen og se om de fortsatt er tilstede. Jeg har derfor tatt en liten opptelling på endringer jeg har sett i løpet av de siste månedene:

Nye uraniumselskaper

En ting som har endret seg nylig er at vi har fått et par nye aktører på banen.

Vi har nykommeren Standard Uranium som driver letevirksomhet i området som heter Athabasca Basin i Canada. De håper å finne det neste store funnet av uranium. Selskapet er svært aktive på sosiale medier og har videoer fra arbeidet de gjør ute i felten hvor de leter etter drivverdige mengder med uranium. Selskapet ble tilgjengelig for handel på den canadiske børsen i juni og har tickeren STND.V

Et annet selskap som ble tilgjengelig for handel er selskapet Baselode Energy Corp som skal drive med letevirksomhet rett utenfor Athabasca Basin i Canada. CEO for selskapet, James Sykes, er geolog og har gjort en rekke store funn for andre selskaper tidligere og ønsker nå å gjøre det i sitt eget selskap. Han har også teorier om hva som gjør et funn drivverdig som er utenfor hva markedet ser i dag. Han mener at flere av funnene som er gjort de siste årene aldri vil komme i produksjon gitt at de vil være for vanskelige å få i drift. Det som trekker ned er at han jobber kun 50 % i selskapet og har en 50 % stilling i selskapet Appia Energy også. En kan som oftest ikke lykkes med 50 % innsats. Selskapet ble tilgjengelig for handel på den canadiske børsen i nylig og har tickeren FIND.V

Til slutt så har vi nyheten om at et selskap som heter NxGold Ltd i september har endret navn til International Consolidated Uranium Inc og går fra satsing på gull over til uranium i Australia. Selskapet har skaffet seg opsjon på å kjøpe prosjektene Ben Lomond og Georgetown i Queensland Australia fra Mega Uranium og sikter på å komme i produksjon relativt raskt ifølge markedsmaterialet sitt. Derimot så vet de fleste som bor i Australia at det har vært forbud mot uraniumdrift i delstaten Queensland i bortimot 30 år. Selskapet er derimot registrert i Canada og investorene der vet kanskje ikke om dette og bare kjøper seg inn i et selskap som har uranium i navnet og spennende prosjekter på papiret. Selskapet kan handles under tickeren CUR.V i Canada.

Hva dette tilsier er i alle fall at flere selskaper ser på mulighetene i uranium fremover og at noen selskaper nå velger å flytte fokus bort fra gull og over på det andre gule metallet hvor de tror på høyere avkastning.

Etterspørselsiden

I Japan har nettopp blitt godkjent at to nye atomkraftverk får komme tilbake på strømnettet i 2021. Japan går i 2021 fra 9 til 11 reaktorer tilbake i full drift etter Fukushima ulykken i 2011. Før tsunamien fikk Japan over 30 % av elektrisiteten sin fra atomkraft fra 54 atomreaktorer. Alle disse ble stengt ned i etterkant av ulykken. Dette var årsaken til det snart 10 år med bearmarked i uranium. En annen positiv nyhet er at de fleste reaktorene i Japan som er i drift har fått forlenget levetiden sin med 10 år.

I Nederland og Polen ser de på muligheten for å øke atomkraftkapasiteten sin, mens Belgia ser på muligheten til å stenge ned alt atomkraftproduksjon og erstatte det med gass. Noe som vil øke klimagassutslippene til landet. Resultatet er derfor litt blandet, men vi får se om Belgia faktisk gjennomfører disse tiltakene. Flere land ser at det kan være vanskelig å forplikte seg til å redusere klimagassutslipp og fjerne et av de beste alternativene for stabil kraftproduksjon uten CO2 som biprodukt.

I tillegg ser vi økt interesse for uraniumfond fra investorer og det er faktisk kommet nye analytikere på banen som skal ta for seg uraniumbransjen.

Noen ord til slutt for utålmodige sjeler

Situasjonen vi befinner oss i nå kan fremstå ganske stillestående. Kraftselskapene har hatt behovet sitt dekket for 7 til 10 år med kontrakter som leverer drivstoff til seg i perioden. Selskapene kjøper ikke inn mer på lager før trenger det fordi det binder opp mer kapital, noe som CFO i kraftselskapene ikke ønsker. Kraftselskapene har derfor og bygget ned lageret i perioden vi befinner oss i nå. Aktivitetsnivået for kontrakter er nesten ikke-eksisterende. Mye av det du ser på i spotmarkedet er korttidskontrakter som kan brukes for å dekke kortsiktige behov. Tilbudet i spotmarkedet er fra selskap som i hovedsak utvinner andre metaller som gull eller sølv hvor uranium kun er biprodukt. Disse selskapene ønsker bare å bli kvitt det biproduktet uansett pris. Dette er ikke nok til å dekke markedet fremover når lagrene må fylles opp igjen for kraftselskapene. Å sitte å vente på at det skal komme aktivitet i langtidsmarkedet kan likevel til tider fremstå som evighetshistorie. Ting går ufattelig sakte. Likevel så er det nettopp dette som gir det store potensialet for store bevegelser når det faktisk inngås kontrakter.

Jeg har hørt at man kan se på uraniumbransjen er som å se på Formel-1 hvor en vet at bilen må fylle drivstoff, en vet bare ikke når.

Photo by Jean-Daniel Francoeur on Pexels.com

Jeg vil dra dette eksempelet litt videre til at vi har 20 Formel-1 biler på samme bane som konkurrerer mot hverandre. Alle bilene kjører for å vinne, men i motsetning til at hvert lag har en plass hver for pitstop så er det bare tre pitstop-plasser for alle de 20 bilene. I tillegg så er kapasiteten på pumpene kun nok til drivstofftankene til 15 av de 20 bilene. (Hver pitstop-plass har nok bensin til 5 biler). Når den første bilen bestemmer seg for å gå i pit stoppet for drivstoff så kommer det til fort til å bli kø fra de andre bilene siden de ikke er nok til alle. Bilene som er blant de 5 bakerste vil gjøre en god del for å kunne flytte plass i køen…

Gull: Fredagstanker fra Pierre Lassonde

I dag skriver jeg noen tanker fra legenden Pierre Lassonde om gullmarkedet. For de som ikke kjenner til Pierre Lassonde så var han med å grunnlegge Franco-Nevada, det første streamingselskapet for gull i verden. Å ha et streamingsselskap for gull har vist seg å være svært lukrativt. Streamingselskaper drifter nemlig ikke gullgruver, men finansierer andre gullgruver imot at de mottar en viss prosentandel av produksjonen til selskapene om selskapene lykkes i å komme i drift. Dette betyr at de mottar fra gullgraveselskapene sin topplinje og ikke bunnlinjen. Om du er dyktig nok i å velge de rette prosjektene er dette svært lønnsomt siden du stort sett bare har personal- og finansieringskostnader og ikke noe av kapitalkostnadene og lønnskostnader for arbeidere.

I et nylig intervju i september 2020 påpeker Pierre Lassonde at i det forrige bull marked for gull (fra rundt 2001 til og med 2011) steg også de fleste andre råvarene opp i pris samtidig. Dette inkluderte oljeprisen. For utvinning av gull er olje en av de største kostnadene selskapene har på maskinene sine. I det forrige bullmarkedet ble driften derfor ikke så lønnsomt for gullgraverselskapene på bunnlinjen som en kunne forvente siden kostnaden med å utvinne det også gikk opp.

Gullprisen toppet ut i 2011 på rundt 1 900 dollar per unse før en lengre perode med konsolidering. Vi ser derimot fra grafene til de to største gullprodusentene i verden, Newmont Mining (NEM) og Barrick Gold Corp (GOLD) under, at aksjeprisen i selskapene ikke steg tilsvarende i samme periode selv om gullprisen gikk fra 1 000 dollar per unse i 2008 til 1 900 i 2011 før det toppet ut. Newmont gikk opp rundt 50 % i og Barrick var bortimot uendret i pris, samtidig var gullprisen opp 90 % i perioden.

Noe av årsaken til dette kan en se fra oljeprisen som steg fra 25 dollar fatet i år 2000 til over 100 dollar i 2011. Svingninger var mye høyere for oljeprisen enn gullprisen, men den bidro til at lønnsomheten med å utvinne gull ble lavere enn flere hadde håpet på.

Det Pierre Lassonde sier er at de store, sikrere gullselskapene som produserer i dag, og som ikke har risiko med finansiering eller å finne nye ressurser, vil tjene store summer i Q3 2020. Med en gjennomsnittlig gullpris på over 1 800 dollar per unse i hele kvartalet vil selskapene få inn mye på topplinjen. I tillegg ligger oljeprisen rundt 40 dollar fatet i kvartalet. Noe som gir langt lavere kostnader enn hva man hadde i forrige gang gullprisen var så høy. Noe som resulterer i langt høyere resultat på bunnlinjen for selskapene.

Det er mulig at dette er grunnen til at Berkshire Hathaway har kjøpt seg inn i Barrick Gold i 2020. Selv om Warren Buffet kaller gull en “Pet Rock” finner de potensielt høye kontantstrømmene som selskapet vil produsere fremover for gode til å gå glipp av.

Selvsagt er det mulig at gullprisen ikke holder høy seg fremover. I dette tilfellet vil jeg derimot si at det er langt større sannsynlighet for at det er oljeprisen som går opp på lengre sikt enn at gullprisen går ned. Sentralbankene kan mest sannsynlig ikke sette opp rentene på flere år og de må kanskje tilføre markedene mer stimuli fremover. På kort sikt kan det nok komme korreksjoner, men trenden er langsiktig positiv for gull.

Likevel så må jeg advare med at i 2020 så gjelder det virkelig at: alt kan skje alltid. Til nå i år har det skjedd mye rart og det er ingenting som sier at det trenger å stoppe.

Link: intervju med Pierre Lassonde

Hvordan investerer jeg i uraniumbransjen

Det er flere måter å investere i uraniumbransjen. Jeg har derfor tenkt å være litt mer spesifikk om fremgangsmåten jeg bruker for å investere i bransjen. Kanskje dette kan være nyttig for deg?

Uraniumbransjen kan ved første øyekast være litt uoversiktlig og avskrekkende. Hvis en ønsker å spare litt tid i starten kan det være greit å starte med denne oversikten over hvordan bransjen kan deles opp. Jeg deler derfor bransjen inn i 6 forskjellige investeringsnivåer etter risiko og avkastningsmuligheter. De forskjellige alternativene er fra minst risikabel til mest risikabel:

Selskap som holder den fysiske råvaren
Produsenter
Indeksfond
Selskaper som kan produsere på kort sikt
Selskaper som kan produsere på lengre sikt
Leteselskap

Jeg har lagt ved noen eksempler på selskaper som jeg mener tilhører de ulike investeringsnivåene, men dette er på ingen måten en uttømmende liste. At selskapene er inkludert som eksempler betyr heller ikke at det er selskaper jeg investerer i. Det er flere selskaper på listen som betaler ledelsen altfor mye for uten å produsere noe som helst. Det eneste de graver etter er penger fra lommene til investorene som er med på alle emisjonene.

Bilde av *uranium* yellow cake, en solid form av uranium-oksid produsert fra uranium malm. Kilde: Energy Fuels Inc.

Selskap som holder den fysiske råvaren

Har minimale kostnader. Har ikke samme utvinnings-, lete- og personalkostnader som alle selskaper som produserer eller leter. Har derfor lavest risiko for tap av alle. Følger stort sett prisen for den underliggende råvaren. Det negative er at avkastningen derimot blir begrenset siden produsentene og leteselskapene har høyere potensiale (og tilhørende risiko) for avkastning.

Eksempler på selskap i denne kategorien: Uranium Participation Company (U.TO) (Edit 2021: Har nå blitt kjøpt opp og har byttet navn til Sprott Physical Uranium Trust (Ticker U.UN eller U.U)) og Yellow Cake (YCA.L)

2. Produsenter

Selskaper som produserer og leverer til kraftverk i dag. De har god kontantstrøm og har som oftest en veldig solid balanse som gjør at de kan ta nytte av og kjøpe opp mindre selskaper. Det mest negative med disse er at de kan ha bundet produksjonen sin til en lavere kontraktpris enn det en forventer at den kan oppnå de neste årene. Disse selskapene vil derfor potensielt ikke dra like stor nytte av av høyere priser. Selskapene som ikke er lønnsomme på dagens priser, men blir lønnsomme på høyere priser (for eksempel over $60) vil også prosentvis stige mer enn de som allerede er lønnsomme i dag.

Eksempler på selskap i denne kategorien: Kazatomprom (0ZQ.BE), Cameco (CCJ eller CCO.TO)

3. Indeksfond

Indeksfondene eier en kurv av selskaper. De er et supert alternativ for de som de som ønsker en diversifisert portefølje i sektoren. Indeksfondene har derimot desidert overvekt i produsenter og selskap som holder den fysiske råvaren. (Dette utgjør nesten 50 % av fondene). Det gir derfor mindre plass til selskaper som sannsynligvis har høyere oppside på lengre sikt.

Eksempler på selskap i denne kategorien: Horizons Global Uranium Index (HURA.TO), North Shore Global Uranium Mining ETF (URNM) og URA (som er størst og har mest likviditet av indeksfondene, men kun har 70 % eksponering mot uranium).

4. Selskaper som kan produsere på kort sikt

Flere av selskapene i denne kategorien har produsert tidligere, men har stengt ned produksjonen på grunn av lave priser. De lave prisene på uranium gjør det ulønnsomt å produsere i dag, men siden etterspørselen bare vil øke de neste årene regner mange av disse å komme i produksjon fremover. I tillegg har vi selskaper som har jobbet med å bringe nye gruver i produksjon i perioden 2022-2030. For å komme i produksjon raskt er du helt avhengig av å være i et område der godkjenninger går raskt. Godkjenninger i Kanada og USA kan ta tiår, sammenlignet med land i Afrika hvor det kan ta kun ett år. (Det er selskap i denne gruppen jeg har lagt størstedelen av investeringene mine til).

Eksempler på selskap i denne kategorien: Energy Fuels (UUUU), UR-Energy (URG), Uranium Energy Corp (UEC), Encore Energy (EU.V), Bannerman Resources (BMN.AV), Global Atomic (GLO.TO), Goviex Uranium (GXU.V), Paladin Energy (PALAF) og Deep Yellow Limited (DYLLF)

5. Selskaper som kan produsere på lengre sikt

Dette er selskaper som har funnet en stor ressurs og klargjør den for produksjon, men som kanskje ikke kommer i gang med produksjon de neste fem årene. De tre første selskapene jeg nevner under er alle i Kanada. Et område som historisk sett har vært svært trege med å gi godkjenning for gruver. (En har eksempler på over 20 år for å få gruvene i drift her). Likevel er kvaliteten på funnene disse selskapene har gjort helt eksepsjonelt bra. Selskapene vil være blant de aller mest lønnsomme når de kommer i produksjon. Selskaper i denne kategorien er definitivt verdt en allokering i porteføljen.

Eksempler på selskap i denne kategorien: Nexgen Energy LTD (NXE.TO), Denison Mines Inc (DML.TO), Fission Energy (FCU.TO) og Laramide Resources (LAM.TO)

6. Leteselskaper

Leteselskapene er bortimot lottoaksjer. De kan finne et hull som er verdt flere milliarder dollar, men svært mange av de er verdt null og fungerer bedre som jaktterreng for elg og annet villt. Foreløpig har jeg ikke allokert noe til denne gruppen selskaper. Her ville jeg maks lagt 1 – 5 % av investeringene mine i sektoren.

Eksempler på selskap i denne kategorien: Standard Uranium (STND.V), Baselode Energy (FIND.V) og Fission 3.0 (FUU.V)

Analysearbeid videre

Dette er bare et utgangspunkt for utvelgelse av selskaper å invester i. En bør så gå over materiale som er tilgjengelig på nettsidene til selskapene for å luke bort de verste selskapene. I tillegg kan en se etter intervjuer som selskapene har gjort. Det er for eksempel selskaper som ikke stiller opp på intervjuer hvor de ikke kan kontrollere spørsmålene på forhånd. Det er det enkleste røde flagget en kan finne. Det er litt mer arbeid å finne lønn og administrasjonskostnader i regnskapene og vurdere om disse er for høye for et selskap som ikke er i drift. Til slutt er det også viktig å finne ut om selskapet har ledelse som har god track record. Har de funnet uranium før? Kom de i produksjon i den forrige syklusen? Har de skapt verdier for aksjonærene sine tidligere? Det er mange ledere som bare hopper fra selskap til selskap, og disse ønsker en å unngå. Per i dag er det ca 50 selskaper som er i uraniumsektoren. (Edit 2021: rundt 70 selskaper). Ved toppen i forrige syklus var det over 500 som hadde uranium i navnet sitt. Fordelen er derfor å investere før dette markedet blir for uoversiktlig med nye aktører. For de som fulgte med litt i kryptovaluta og cannabis de siste årene så dukket det opp veldig mange selskaper rett før disse begynte å toppe ut.

Helt til slutt vil jeg anbefale noen ressurser som jeg har brukt i min research:

Mike Alkin (Første jeg hørte fra om investeringer i Uranium. Har hørt alle podcastene han har gitt ut. Mike Alkin har store deler av karrieren jobbet som shortselger for hedgefond. Han så derfor på uraniumbransjen fra et short perspektiv, men endte opp med det motsatte. Hele podcast serien hans gir en svært god gjennomgang av dynamikken i bransjen).
Crux Investor (Matthew Gordon intervjuer personer i ledelsen i selskaper i hele ressursbransjen. Han stiller svært gode spørsmål og det er ikke alle ledere som får bestått her. En veldig god ressurs for invesorer).
L2 Capital (Marcelo Lopez har gitt meg noen av mine aller beste ideer for investeringer i uranium. Dessverre for meg er noen av intervjuene på portugisisk siden selskapet er brasiliansk).
Smithweekly Discussions (Intervjuer med selskaper og eksperter i ressursbransjen).

Et nytt syn på investeringer del 3 – Sentralbanker

Til nå i serien om nye ideer for investeringer har jeg skrevet om kvalitetsselskaper og påvirkning fra passive investeringer på markedet. I dag vil jeg fortelle om en annen faktor som påvirker markedet i mye større grad enn flere ønsker å innrømme: sentralbankene.

Sentralbankene

Sentralbankenes rolle i samfunnet er ikke alltid så lett å ha oversikt over. Det er også flere som ikke er like begeistret for den store rollen de har i økonomien. Likevel kan vi si at noen av hovedfunksjonene til sentralbankene er å ha tilsyn over, og regulere bankene og finansinstitusjonene, gjennomføre pengepolitikk og sørge for opprettholdelse av sunne inflasjonsnivåer og sysselsetting. Til slutt, men ikke minst så utsteder og overvåker sentralbankene valuta og hjelper regjeringen i finansielle betalingstjenester.

Hva vi ser nå er at sentralbankene skiller mindre og mindre på den reelle økonomien og finansøkonomien. (Realøkonomi handler om ekte verdiskaping gjennom tjenester og produksjon og tilbud og etterspørsel etter dette. Finansøkonomien er mer om rammeverk rundt realøkonomien som hjelper verdistrømmene å flytte på seg. Finansøkonomien skal ideelt sett gjenspeile verdien av varene og tjenestene som blir produsert). Hvis det er problemer i finansøkonomien så smitter dette over i realøkonomien.

Hver gang aksjemarkedet har falt har sentralbankene svart med å sette ned rentene eller stimulere med pengetrykking. Dette har blitt kalt «Fed put» i USA. Enkelt fortalt vil det si at du vet at foreldrene dine kommer og redder deg ut av problemer om investeringene dine faller i verdi. Frem til nå har dette fungert og effektivt satt en stopper for børsfallene vi har hatt i markedet. (Effekten sentralbankene har hatt med å redde aktører ser derimot ut til å ha gått ned over tid). Per i dag holder de fleste sentralbankene rentene på 0 %. Noen har til og med satt rentene til negative verdi, men det har ikke gitt resultatet som var ønskelig. Det ønskelige resultatet er at personer som ser negative renter i banken blir misfornøyde og i stedet bruker pengene på å kjøpe mer varer og tjenester i økonomien. Resultatet er derimot at personene ser usikkerhet og i stedet sparer mer i banken siden de får mindre ut. Noe som er negativt for økonomien. Utenom å trykke opp penger er derfor sentralbankene i praksis tomme for ammunisjon.

Lave renter har også en påvirkning på verdsettelse av aksjer og på hva aktører i markedet må gjøre for å lete etter avkastning.

Lave renter sin påvirkning på verdsettelse av aksjer

Når en skal verdsette selskaper en investerer i så gjør en dette på grunnlag av en risikofri bankrente i bunn for det hele. Hvis en for eksempel verdsetter en aksje på grunnlag av forventede kontantstrømmer fra utbytte så ser man at r (for diskonteringsrenten) ligger i nevneren av denne formelen (se under). Renten har derfor svært stor påvirkningskraft på lønnsomheten en kan forvente av å investere i en aksje. Hvis denne renten er veldig høy så vil nåverdien (NPV) av denne aksjen bli lavere.

Tilsvarende så kan man si at om renten blir lavere, eller nærmer seg 0 så blir nåverdien av denne aksjen mye høyere. Lave renter har en direkte påvirkning på aksjer som får verdsettelsen av de til å bli høyere.

Lave renter sin påvirkning på markedet

Lavrenteregimet vi har i verden i dag skaper store problemer for fremtiden. Rentene som pensjonister historisk har levd på etter arbeidslivet har gått ned samtidig som forventet levealder og år i pensjonisttilværelsen har gått opp. Amerikanske pensjonsfond har i dag store problemer med å oppnå 7 % årlig avkastning på porteføljene sine som de har i 60 % aksjer og 40 % obligasjoner. Når 40 % av investeringene har svært lave renter er det svært vanskelig å oppnå. Som svar på dette problemet har pensjonsfondene et par alternativer de forsøker å komme rundt dette problemet på.

Et alternativ er å kjøpe seg opp med en større andel aksjer. Det betyr at pensjonsmarkedet får en større andel aksjer enn tidligere og det er flere om beinet for å kjøpe aksjer. Det betyr at det er flere kjøpere av aksjer med tilsvarende økning av popularitet og pris på aksjene de kjøper. Pensjonister er derimot mindre risikovillige enn personer i 20-årene. Pensjonister skal ta ut pengene sine og tåler ikke like godt et potensielt fall på 50 % av investeringene sine. Taktikken er egentlig å starte jobblivet med størstedelen i aksjer som varierer mye i verdi for å avslutte i obligasjoner og rentepapirer og leve av dette når de er pensjonister. Om de må risikere å sitte med aksjer lengre så øker risikoen for at de er nødt til å realisere tap ved et større fall i aksjemarkedet.

Et annet alternativ pensjonsfondene kan gjøre er å gire (låne) opp posisjonene sin som de har i obligasjonsfond for å få ønsket avkastning. Dette er noe de kaller for “Risk parity” hvor en oppnår ønsket avkastning på obligasjonene sine med denne belåningen.

En har for eksempel en obligasjonsportefølje som har avkastning på 1 % i året med volatilitet på 2 %. For at obligasjonene skal ha ønsket avkastning, som i dette tilfellet er 4 %, så låner man opp posisjonen med en faktor på 4 til en antatt avkastning på 4 % og volatilitet på 8 %.

Mange tror at med «risk parity» og om at når man dobler belåning av en posisjon så dobles risikoen. Dette stemmer ikke, risikoen kvadreres. De tror nemlig risikoen følger normalfordeling, men i virkeligheten følger det en power law hvor ekstreme resultater er langt mer vanlig i yttertilfellene enn normalkurven tilsier. Man kaller disse yttertilfellene “Fat Tails”. Både Nassim Taleb og James Rickards har beskrevet dette i flere bøkene sine, dette er bøker jeg anbefaler alle å lese.

Hvis en tror at tilfellene en observerer følger en normalfordeling så tror de at dobling av 2 % volatilitet gir 2 % * 4 = 8 %. Virkeligheten er derimot ofte at det man observerer følger en power lav. Det resulterer i at vi har 2 % ^4 = 16 %. Noe som er svært mye høyere volatilitet enn en antar. Hvis ekstreme tilfeller er langt mer vanlig enn man tror så sier det seg selv at man tar høyere risiko enn man tror.

Fondene Nordnet Smart er et eksempel på denne type “risk parity” kalt som skulle fungere bra med belåning av obligasjonsporteføljen. En har giret opp fondene sin obligsjonsportefølje for å sikte etter henholdsvis 5, 10 og 15 % volatilitet. Dette ble derimot Ikke resultatet de fikk i mars 2020. Selv om de i mars halverte eksponeringen sin slik at bevegelsene ikke skulle bli like store så falt fondene mye med resten av markedet. Avkastningen og volatiliteten de fikk som resultat i mars kan dere se under:

https://blogg.nordnet.no/manedsrapport-for-nordnet-smarte-portefoljer-mars/

Dette er ikke en kritikk av disse fondene, men mer et eksempel på hvor vanskelig det er å få avkastning til lavest mulig risiko med så lave renter som vi opplever i dag.

En slags konklusjon

Som en ser så har negative renter fra sentralbankene effekter som kan være negative for de som sparer for fremtiden. For å utnytte denne situasjonen så er ofte edle metaller og råvarer en god sikring mot tap av kjøpekraft. De som har fulgt ekstra godt med den siste tiden har kanskje sett økning i pris på tømmer. Vanligvis er også investeringer i aksje- og boligmarkedet positivt korrelert med fallende renter, men for øyeblikket så fremstår disse markedene mindre attraktive fra mitt ståsted.

Et nytt syn på investeringer del 2 – Passive investeringer

Her er det andre innlegget i serien hvor jeg går gjennom nye ideer jeg har plukket opp om investeringer de siste årene. Flere av disse utfordrer flere av de gamle vedtatte sannhetene vi tar for gitt i markedet og kan hjelpe med å forstå det vi observerer rundt oss. I dag ønsker jeg å fokusere på passive investeringer.

Passive investeringer

Har du hørt at aktive investeringer, eller at å plukke vinnere i aksjemarkedet, ikke fungerer? Har du blitt fortalt at du i stedet for å sløse bort penger på dårlige resultater bør investere i passive fond som følger indeksen nøyaktig? Du oppnår gode resultater med mindre innsats, og du kan stort sett investere på autopilot. “Set it and forget it” er et slagord som er brukt av en tilbyder av disse tjenestene. Hvis du er en person med litt over middels interesse for dette feltet så er jeg sikker på at du har lest eller hørt noe i denne duren flere titalls ganger. Du har fått høre at det beste for pensjonen din er å plassere et fast beløp hver måned i et indeksfond som har de laveste kostnadene. Du fjerner da risikoen med å investere alt på en gang, og du er sikret en stor nok pensjon til å dekke livet langt inn i alderdommen.

Globalt er Vanguard og Blackrock de største leverandørene av passive indeksfond. En kan kjøpe disse fondene direkte ved å bli kunde i selskapene, eller en kan kjøpe seg inn i fondene direkte via børshandlede fond (eller ETF-er). En kjøper seg da inn i disse ETF-ene på samme måte som en gjør ved handel i en aksje. Disse fondene har blitt svært populære og andelen passive fond har eksplodert de siste 20 årene, og den passive andelen av markedet er nå større enn den aktive flere steder. Selv om denne trenden har vært nyttig for flere investorer har det kommet spørsmål om hvor stort det passive markedet kan bli uten å skape problemer. Vi har for eksempel artikler som: What Would Happen If We Were All Passive Investors? og Er det skjulte farer i indeksfond?

Aksjemarkedet er ikke nødvendigvis er et godt sted å være de neste årene. Overprisede selskaper kan alltid bli mer overpriset, men på lengre sikt så vil vi derimot ha problemer med å finne veksten til å fortsette oppgangen på 7 til 10 % de neste 10 – 20 årene fra dagens nivå. Aksjefond viser alltid at aksjer går opp over sikt, men de fokuserer lite på tilfellene i historien hvor vi har hatt negativ eller lav avkastning over flere tiår. Siden så mange i dag legger paralleller til 1929-toppen skal ikke jeg også gå opp dette sporet igjen. Jeg vil heller gå til et annet eksempel med Japan på slutten av 80-tallet. Japan opplevde sterk vekst på 80-tallet og etter hvert så ville alle inn i dette markedet uansett pris. Det hele toppet seg ut i en boble som sprakk i slutten av 1989 i en topp de per i dag i 2021 ennå ikke har klart å passere. Vi hører alltid at markedet tar seg tilbake til slutt, men over 30 år senere har Japan ennå ikke gått forbi toppen fra 1989. Japan er ikke et eksempel på passive fond, men viser hva som skjer hvis store strømmer av penger fokuserer på et marked og blåser opp en boble. (Det er selvsagt andre faktorer som nullrenter som spiller inn, men det er faktorer som må tas opp i et eget innlegg)..

Forklaringene på hva vi observerer nå kan kanskje forklares av arbeidet til Steve Bregman og Michael Green. Begge disse to har en hypotese på hvorfor markedet fungerer som det gjør og passive fond sin påvirkning.

Først kan vi begynne med at passive fond har i dag en PR avdeling som er noe av det beste du kan betale for. Passive investeringer anses nemlig som helt harmløst. De fremstiller derimot aktiv forvaltning (hvor en aksjeforvalter forsøker å slå markedet) som et nullsumspill hvor totalen eier hele markedet. Hvis en forvalter slår markedet betyr det at en annen blir slått av markedet. Ved å legge seg bak arbeidet gjort av aktive forvaltere, og ved å tilby lavere priser, kan passive fond utkonkurrere majoriteten av de aktive fondene. De anser det ikke som noe problem at når det er flere passive og færre aktive alternativer er det færre til å peke ut korrekt retning. Vi er i dag over 50 % passive fond. Har noen tenkt over hvor bærekraftig dette er når den passive andelen kommer over 70 eller 90 %?

I dag favoriserer også det regulatoriske lovverket passiv pensjonssparing som alternativ og flere steder går nå mesteparten av nye innskudd til pensjon via passive alternativer foran aktive.

Videre kan vi gå over noen av antakelsene for passive investeringer:

En av de aller viktigste antagelsene for at passiv investering er ideen om at de aldri gjør en handel. Noe som i seg selv er åpenbart ikke er korrekt når et passivt fond investerer i selskaper. Dette er tanken som kanskje har størst påvirkning, og som det ikke er tatt høyde for i modellene. Jim Simons fra Renaissance Capital, et av verdens best kjente hedgefond, bruker svært mye ressurser på å finne ut sin påvirkning på markedet seg når han handler i en aksje. Hvor mye går prisene opp når han med et hedgefond på flere milliarder forsøker å komme seg inn i en posisjon. Passive fond som Vanguard og Blackrock bruker nesten ikke ressurser på dette i det hele tatt selv om størrelsen deres er på billioner (trillions) og ikke milliarder.
Disse passive fondene anslår også at prisen de får oppgitt, uansett hvor høy eller lav den er, er den korrekte prisen. (De passive fondene skal uansett kjøpe et visst antall aksjer). Om de må øke prisen for å få alle aksjene de ønsker så gjør de det. Dette betyr at de er mer enn villige til å handle til enhver pris uansett om en aktiv investor ikke ville funnet dette som en god idé. For eksempel så kan et selskap som Tesla av noen bli ansett som overpriset i 2021. Passive fond mener derimot at enhver pris er den korrekte prisen. Hvis de har fått beskjed om å kjøpe så kjøper de. I praksis skaper passive fond dermed mer momentum og energi i aksjen. De er med å bidra til at aksjen går videre opp.
Passive fond antar også at de ikke påvirker markedet i noen stor grad. Passive fond kan derimot være med på å gi et bortimot konstant kjøpstrykk på aksjer med de passive pengene som kommer inn fra kundene i store volum. I dag kjenner man allerede til effekten om at prisen på en aksje som blir inkludert i en av de større indeksene oftest stiger en god del som resultat av dette. Dette er på grunn av ved inkludering i en av de større indeksene så må flere av indeksfondene kjøpe seg opp i denne aksjen for å følge markedet uansett pris. Pris og multipler forbedrer seg derfor som oftest mye for selskapet. Det som det gjort nesten ingen akademisk research på er den kontinuerlige flyten inn i disse indeksfondene, og den underliggende dynamikken hvor selskapene som inngår i indeks mottar de samme favoriserende pengestrømmene.

Ingenting av antakelsene jeg har nevnt over tilsier at fondene som opererer her er passive.

Penger som går inn i de større selskapene i indeksen kommer i svært store strømmer. Dette kan i stor grad forklare hvorfor et selskap som er svært høyt priset, med begrenset eller negativ vekst, fortsatt går oppover. Det er så store strømmer av penger på vei inn i selskapet, at selv om aktive investorer finner ut at de ønsker å selge seg ut, så er det mer enn nok passive fond å selge til at prisen til og med blir presset oppover.

Et nytt syn på investeringer del 1 – Kvalitetsselskaper

Dette er første innlegg i en serie hvor jeg går gjennom nye ideer jeg har plukket opp om investeringer de siste årene. Disse ideene utfordrer flere av de gamle vedtatte sannhetene vi tar for gitt i markedet og kan hjelpe med å forstå det vi observerer rundt oss. Det første temaet jeg vil snakke om er kvalitetsselskaper.

Kvalitetsselskaper

Verdiinvesteringer har slitt veldig mye de siste årene. Investeringskongen Warren Buffett har slitt de siste årene og i Norge har flaggskipet Skagenfondene lenge underprestert indeksen. Mange sier at verdiinvestering er en metode som ikke fungerer lenger og at en ikke kan forvente å slå markedet med denne tilnærmingen. En bedre måte å få avkastning er å investere i techselskaper med høy kvalitet som leverer gode vekstresultater, og som er i en stigende trend. Det trenger heller ikke å være et lite selskap for å få meravkastning. Denne strategien har fungert med utrolig bra med større kvalitetsselskaper som Facebook eller Amazon. Som nevnt tidligere er også dette tilnærmingen jeg har fulgt fra 2015 til 2019. Ved å fokusere på et par av vinneraksjene i en konsentrert portefølje har jeg vært i stand til å slå markedet.

I løpet av våren 2019 kom jeg til å tenke: “Hva om jeg tar feil? Hva om det er andre ting enn forventninger til vekst som gjør at posisjonene mine i Amazon, Adobe og Microsoft stiger?” Jeg var forsåvidt fornøyd med resultatene de leverte hvert kvartal, og selskapene viste relativ god vekst. Likevel var prisingen av selskapene i ferd med å bli urimelig. Verdsettelse av et selskap kan gjøres på mange måter. Jeg bruker ofte måltallet P/E for vurderingen av et selskap. For meg sier dette tallet hvor mange år et selskap må tjene penger for å kunne forsvare den prisen det har i dag. At aksjekursen stiger eller synker kan via dette måltallet på to måter. Enten stiger aksjekursen på grunn av at inntjeningen øker, alternativt stiger aksjekursen på grunn av økende multippel og selskapet blir dyrere.

Det er verdt å merke seg at det går an å ha både økende inntjening og multippel på samme tid. Det er som oftest en kombinasjon av begge som er årsaken til at selskaper får høyere verdsettelse. Selskapene har voksende inntjening og det forventes at denne inntjeningen skal øke mye fremover. Det som er viktig for å vurdere om selskapet er overpriset eller ikke er derfor: er selskapet i en vekstfase hvor en kan forvente inntjeningsvekst på grunn av det er tidlig i livssyklusen til selskapet, eller har selskapet nettopp har snudd en negativ trend? Eller er selskapet i en bransje hvor de historisk har vært priset høyere enn andre bransjer på grunn av lønnsomhet? (Det finnes bransjer som ligger jevnt med P/E på 20 og andre som ligger på P/E 10 eller lavere). En kan også se om selskapet er priset høyt sammenlignet med verdsettelsen av seg selv tidligere? Alt dette er momenter en må ta høyde for om en skal vurdere om et selskap er korrekt priset, overpriset eller underpriset.

Tilbake til min egen portefølje så begynte pris sammenlignet med inntjening å bli svært høy. Det er helt greit å ha høy verdsettelse med tanke på inntjening hvis en er i en sterk vekstfase, men selskapene jeg eide var alle giganter i sitt marked. Selskapene kan fortsatt vokse videre, men de fleste er allerede den dominerende aktøren i verden i sitt segment. Det er ikke alltid lett å se hvor de skal vokse videre. De kan fortsatt vokse videre og gi avkastning i markedet, men det kan også være at de har tatt ut mye veksten for flere år fremover. Noe som gjorde at jeg sperret øynene ekstra opp var når jeg så en graf som viste de fem største selskapene i S&P 500 sin andel av indeksen. Av de 500 selskapene som inngår i S&P 500 så utgjør de fem største over 20 % av indeksen. Dette er en svært sterk konsentrasjon av de største selskapene som vi ikke har sett mye av tidligere.

En annen måte å se på det er de 5 største selskapene sine resultater i S&P 500 mot resten av de 495 selskapene. Det går svært bra i noen få selskaper.

Jeg spurte folk rundt meg om de kunne finne grunner til at prisene på kvalitetsselskapene kunne rettferdiggjøres. De flere svarte noe i duren som at dette er større solide selskaper som har stor markedsandel og som vil ha det i flere år fremover. Disse selskapene fortjener derfor en høyere verdsettelse enn resten av markedet. Jeg var derimot ikke helt fornøyd og gikk derfor i gang med å finne forklaringer på hva som kunne være årsaken til at disse selskapene bare steg videre.

Den første personen jeg fant som kunne hjelpe meg til å forklare hva jeg observerte i markedet var Howard Marks, den legendariske investoren i “Oaktree Capital”. Han er kjent for å skrive et nyhetsbrev som Warren Buffet sier er det første han åpner opp hvis han ser det i innboksen. Jeg hørte et intervju med ham hvor han forklarte en situasjon som beskrev det jeg så i aksjene jeg investerte i. Han fortalte om noen selskaper som ble kalt “The Nifty Fifty”. I 1968 sa absolutt alle at selskapene som var i denne gruppen av selskaper alltid var gode investeringer uansett pris, og at ingenting negativt kunne skje med disse. Det var bare å kjøpe disse selskapene og holde evig. Hvis du tror at dette er et utvalg selskaper som alle har gått konkurs i dag tar du feil. Noen av selskapene var: Pfizer, Coca-Cola Company, General Electric, Procter & Gamble, McDonald’s, The Walt Disney Company, American Express, Xerox og Black & Decker. Jeg er sikker på at du kjenner til nesten alle av disse selskapene, og alle disse eksisterer fortsatt i dag. Likevel oppfylte ikke disse selskapene det viktigste vilkåret for å være en god investering. Alle var priset altfor høyt, noe som til slutt gjorde det umulig å innfri forventningene til selskapene. De hadde før boblen sprakk prising til en P/E på rundt 100. I 1973-74, når denne boblen sprakk, falt disse selskapene mye mer enn markedet generelt. Årsaken var rett og slett at disse selskapene hadde større fallhøyde. De presterte også dårligere enn resten av markedet i lang tid. Å kjøpe gode selskaper uansett pris var noe investorer i etterkant lærte seg å ikke gjøre ukritisk. Det er derimot noe jeg tror mange har glemt i dag.

Dette var noe av grunnen til at jeg begynte å følge mer nøye med på investeringene jeg hadde. Jeg har holdt flere av selskapene i perioden etter dette intervjuet, men mest på grunn av at en aksje som er dyr kan alltid bli dyrere og det er ikke lurt å selge en aksje som trender oppover. Også her har jeg funnet et sitat fra Howard Marks som er passende: “Prices are too high” is far from synonymous with “the next move will be downward.” Things can be overpriced and stay that way for a long time . . . or become far more so.” Jeg solgte til slutt ut de siste techaksjene mine under børsfallet i mars 2020. Aksjene gikk da alle gjennom de salgssignalene jeg hadde satt opp og salget var derfor helt etter regelboka for meg. En kan kanskje tro at jeg har irritert meg på at alle disse selskapene har gått til ny all time high i etterkant. Jeg tror derimot at jeg sitter på nye investeringer som vil knuse resultatene til disse selskapene på lengre sikt.

I mitt neste innlegg skal jeg skrive om en hypotese som sier at disse aksjene fortsatt kan stige mye fremover, men at det ikke nødvendigvis kun er en positiv ting…

Hvordan investerer jeg i gull og sølv

Jeg har nevnt delvis hvordan jeg investerer i gull i tidligere poster. Jeg tenkte at i denne så kunne jeg gå litt nærmere på de ulike alternativene man har om man ønsker å investere i de edle metallene. Jeg starter først opp med å differensiere mellom å kjøpe papirkontrakter og kjøpe fysisk.

Kjøpe gull og sølv via kontrakter

Det er svært enkelt å kjøpe papirkontrakter på sølv og gull. En kan gjøre dette direkte fra sofaen hjemme og en trenger ikke å bekymre seg for oppbevaring av metallet man kjøper etterpå. I tilleg kan man ofte kjøpe dette på margin. Det vil si at man kan investere for mer enn beløpet man betaler inn. Det som ikke er så positivt er at det ikke sikkert at en faktisk kan forvente å få utlevert det fysiske metallet om man forsøker å ta levering. Man anslår at det finnes mellom 200 til 250 kontrakter for hver reelle enhet med gull og sølv! De fleste vil derfor ikke ende opp med det de betaler for. Man kjøper gull for å sikre seg mot reduksjon av kjøpekraft. Hvis en kun får utlevert mindre verdifulle penger av det er ikke det nødvendigvis så ønskelig. Man kan sammenligne dette med at man har levert inn dressen sin til rens, men kun sitter igjen med lappen som sier man kan hente dressen, men den er tatt av noen andre.

Kjøp av fysisk gull og sølv

Å kjøpe fysisk og oppbevare selv er en litt mer krevende prosess, men det er også den eneste sikre måten å faktisk ha tilgang til metallet. Det finnes fysiske butikker hvor en kan kjøpe gull- og sølvmynter i Norge. (Dessverre er ikke alternativet med å kjøpe barrer et reellt alternativ siden staten krever 25 % mva på dette. Selv om jeg er helt uenig i dette så må jeg innrette meg mot de faktiske alternativene som eksisterer). I disse butikkene kan man gå inn i fysisk og kjøpe, eller kjøpe direkte fra nettet med sikker sending av pakken. Det en bør tenke på når en kjøper mynter er å ikke gjøre ting for komplisert. Det finnes mange ulike mynter med ulikt design og priser å velge mellom. I dette tilfellet vil du derimot ha myntene som er mest vanlige å bytte frem og tilbake. Hvis du oppholder deg i Europa så er “Østerriksk Philharmoniker” et godt alternativ.

Etter å ha kjøpt det fysiske metallet så gjenstår oppbevaringen. Her har man som oftest to alternativer: Lagre det selv eller lagre det hos noen andre. Ved å lagre det selv tar man risikoen om at noen kan komme å stjele eller rane det fra deg, eller at det forsvinner i brann eller flom. Fordelen er at man har enklere tilgang. Ved å lagre det hos eksterne så sikrer de lagringen for deg. Det som er svært viktig hvis noen andre lagrer metallet for deg er at du har enkel tilgang til det. Hvis du må reise mer enn to dager så mister du mye av denne fordelen.

Når en lagrer metallet selv er kanskje en safe et godt alternativ. Hvis du går til innkjøp av dette så bør den være tung nok til at tyver ikke kan løfte den med seg om de tar seg inn i huset. I tillegg så bør safen selvsagt være godt skjult. (At du har en tung safe begrenser derimot litt hvor godt du kan skjule den). Utenom dette så er det mulig å grave ned metallet et sted ute, men husk hvor du har gjort det og at det kan være tilfeller hvor du ikke vil være i stand til å grave det opp igjen. Det er ikke bare i filmer det er skattejakt etter gull. Det er flere tilfeller hvor personer har gravd ned verdier i skogen og har glemt hvor det er. Det siste, og kanskje beste, sikkerhetstiltaket er å ikke si til noen at du har fysisk gull eller sølv. En bør ikke gjøre seg selv til et mål unødvendig. Jeg har lagt ved en video under for eksempler for hvordan man kan lagre gull og sølv under. Den er spesifikt for sølv, men fungerer for både gull og sølv.

Jeg foretrekker alternativet med å holde det fysiske metall. Alternativet jeg må velge er om det skal lagres hos meg selv eller hos en tilbyder med sikker lagringsplass.

Alternativet over er det jeg kaller forsikring. En holder metallet fysisk for å bevare kjøpekraften sin, ikke for å bli rik eller spekulere. Spekulere gjør man i aksjer som som går opp multipler av gull- og sølvprisen i et bullmarked.

Investering i gull- og sølvaksjer

Hvis man skal investere i gull- og sølvselskaper så har man flere ulike alternativer. Man har produsenter, develpers, explorers og streamingselskaper.

De minste selskapene kalles ofte “Explorers” eller “Junior Miners”. Dette er svært små selskaper som leter etter gull eller sølv i ofte øde områder langt utenfor allfarvei. Disse selskapene er svært små og er ofte ikke mer enn noen millioner dollar i selskapsverdi. Disse selskapene har skyhøy risiko. De fleste selskapene som leter etter gull og sølv finner ikke store nok reserver til å kunne starte opp gruvedrift og vil på grunn av dette tape hele verdien sin. Likevel er disse selskapene attraktive på grunn av et vellykket funn kan være verdt flere milliarder dollar. Selskapet kan øke verdien med 500 % på en dag med et funn. En bør derimot ikke investere i enkeltselskaper her, men heller bruke en hagletilnærming med å investere små beløp i flere håpefulle selskaper. Om en har litt kunnskap om geologi så kan dette også være en fordel.

De litt større selskapene er “Developers”. Dette er selskaper som har funnet gull og sølv i store nok mengder til at de vil sette i gang med å utvinne det. Alt er derimot ikke rett frem her også. Det skal gjøres mange ulike undersøkelser for både å vurdere lønnsomheten til prosjektet, og den beste måten å få opp metallet fra bakken. I tillegg er det ofte mye regulatoriske vilkår som må oppfylles og tillatelser som må gis fra staten for å kunne starte opp. Det kan derfor gå mange år fra et funn til man har en gruve som er oppe og går. Har er det også mange selskaper som er flinkere til å hente verdier ut av investorene enn fra bakken. Selskapene betaler seg selv skyhøye lønninger og har svært liten fremgang med å drive selskapet. Det er ikke helt uberettiget at Mark Twain sa at “a gold mine is ‘a hole in the ground with a liar standing at the top of the hole.” En bør derfor være kritisk til hvilke selskaper en investerer i og gjerne velge selskaper som har levert gode resultater for investorer tidligere og som har godt rykte. Ved å følge personer med gode resultater og velge bort de med dårlig så har man eliminert bort svært mange alternativer.

De største selskapene er “Produsenter” som produserer i dag og som en enklest kan vurdere lønnsomheten til. Dette er ofte de større selskapene som har oftest har drevet i flere år og som en har en god pekepinn på hva de tjener på ulike priser for metallet. Selv om disse selskapene er mer stabile enn mindre selskaper så varierer gull- og spesielt sølvprisen mye. Dette kan derfor påvirke verdsettelsen av disse selskapene mye. En positiv ting med disse selskapene er at de er de eneste med størrelse stor nok til at større fond kan investere inn i de. Developers og explorers blir altfor små. De store selskapene kan derfor begynne å gå mer enn de mindre selskapene i starten av et bullmarked siden det er det eneste stedet institusjonelle og store profesjonelle penger kan gå. Som en investor bør en derfor ofte holde store solide selskaper hvis en mener at gull eller sølv skal opp i pris fremover.

“Streaming-” eller “Royaltyselskaper” drifter ikke gruver, men er mer finansielle aktører. Streamingselskaper har de siste ti årene vært noen av de beste alternativene til personer som vil ha eksponering mot gull- og sølvbransjen. Streamingselskaper tilbyr oftest finansiering til developers som skal gå over til å bli produsenter. For denne finansieringen mottar streamingselskapet en prosentandel av det produksjonen som er en del av topplinjen til selskapet de har tilbudt finansiering til. Dette er svært lukrativt siden de ikke har noe av kostnadene med utvinning av gullet eller sølvet. Streamingselskapene har i tillegg svært lave driftskostnader siden de bare trenger personer til å vurdere prosjektene, finansieringen og for å forhandle avtalene. De kan derfor bli svært lønnsomme om de får avtaler med nok selskaper som trenger finansiering og som lykkes med å komme til produksjon.

Helt til slutt har jeg et alternativ som fjerner mye av usikkerheten med å kjøpe enkeltaksjer i denne bransjen. For å unngå å ende opp med gråstein så kan det beste alternativet være å velge et børshandlet fond for gull- eller sølvselskaper. Ved å gjøre dette fjerner en mye av den selskapsspesifikke risikoen samtidig som man får ta del i oppturer eller nedturer i bransjen. Dette er alternativet jeg anbefaler alle nye personer i bransjen til å velge siden dette reduserer feilmarginene mye. Etter å ha lagt størstedelen av pengene i en diversifisert kurv så er streamingselskaper det neste alternativet med tanke på risiko. Videre har vi produsenter, developers og explorers som de påfølgende alternativene. Hvordan en legger seg selv i dette terrenget er individuelt. Jeg vil nevne at personlig så eier jeg foreløpig ingen explorers siden jeg ikke har tilegnet meg nok kunnskap om dette feltet ennå. De andre alternativene kan jeg vurdere noen alternativer etter litt over ett år med erfaring. Jeg er derimot ikke i nærheten av å være utlært ennå.