If it keeps on rainin’, levee’s goin’ to break
If it keeps on rainin’, levee’s goin’ to break
I det siste har det kommet penger inn i uraniummarkedet som har fått langsiktige motstandsnivåer i prisen til uraniumsaksjene til å briste. Dette er på grunn av de større institusjonelle investorene ser avkastningen som har vært i aksjene de siste månedene og vil være med på moroa. Flere er også investorer som var med i det forrige bullmarkedet frem til 2007. De ser nå muligheten for å kanskje gjenta bedriften. For leserne som ikke var med på reisen forrige gang (som jeg antar er tilfellet for flesteparten) er det greit å ta et grovt sammendrag av hva som skjedde da. Etter over et tiår med lave priser i markedet gikk prisen fra under 10 dollar til rundt 140 i perioden 2000 til 2007.
Dette gjorde at de stort sett ulønnsomme uraniumselskapene, som hadde vært elendige investeringer frem til da, gikk over til å bli svært lønnsomme. Ved inngangen til år 2000 var det bare rundt 5 selskaper som fokuserte utelukkende på uranium. Da vi nådde toppen av markedet rundt 2007-2009, hadde antallet selskaper økt til rundt 500. Hvis selskapet hadde uranium i navnet sitt i denne perioden så fikk det en umiddelbar boost i verdsettingen. Selv om de bare eide jaktterreng i Kanada. Vi har nå i 2021 rundt 60 uraniumselskaper å velge mellom, noen bedre drevet enn andre. Det betyr at det fortsatt er overkommelig å gå over selskapene og vurdere hvilke som er gode investeringer. Fremover vil det dukke opp mange nye selskaper og gjøre det mer uoversiktelig.
Jeg tror ikke jeg har brukt grafer fra det forrige bullmarked i uranium i de tidligere innleggene mine. I dette innlegget har jeg derimot valgt å legge ved et par av disse. Mest for å ha noe å sammenligne med kursutviklingen vi ser i dag. Grafene er med for å gi en indikasjon på hva som er mulig, ikke et løfte om at det faktisk vil skje. Vi starter med selskapet Cameco:
Cameco var et av selskapene som var i drift i forkant av forrige bullmarked. Selskapet hadde ved inngangen til år 2000 en kurs på rundt 2,5 kanadiske dollar. Fra dette gikk selskapet, med en god del bevegelser opp og ned, helt opp til 55,6 kanadiske dollar hvor de toppet ut. Noe som tilsier over 22X avkastning hvis du hadde investert ved inngangen til 2000. Det er bortimot umulig å selge helt på topp, men det er mulig å se for seg å eie selskapet på deler av denne reisen.
Videre har vi den aller mest kjente aksjen i forrige bullmarked som er Paladin. De var et av de få selskapene som kom i produksjon i forrige syklus med Langer Heinrich gruven i Namibia. Aksjen fikk derfor en helt fantastisk avkastning. (Så bra at det er absolutt nødvendig å bruke logaritmisk skala på grafen). For investeringsguruen Rick Rule er dette en av favoritthistoriene hans. Han investerte inn i selskapet på 10 cent fordi han møtte teamet bak selskapet og hadde troen på at de kunne få til noe. Videre så han aksjen falle helt ned til 1 cent. Et 90 % tap fra finansieringen. Han gikk da over hele investeringen på nytt for å se om han skulle ta tapet eller ikke. Etter å ha gått over investeringen igjen endte han opp med å øke posisjonen sin ytterligere til verdsettelsen på 1 til 1,5 cent. Når markedet tok virkelig av gikk selskapet opp til over 10 dollar. Det tilsier over 10 000 % eller 1 000X! Absolutt helt astronomiske tall. Jeg har lagt ved en link til en video hvor han forteller historien her. En kan ikke forvente å kunne sitte i aksjen over hele denne utviklingen. Derimot kan en, hvis en er dyktig og heldig, få med seg mye av denne bevegelsen i aksjen.
En skal derimot være svært forsiktig å trekke konklusjoner fra tidligere perioder. Det er mange som har vært rike på papiret basert på slike sammenligninger, og som har blitt skuffet med utfallet. Det som likevel gjør at sammenligningen har noe for seg er at uranium er en syklisk bransje. Det vil si at de opplever veldige topper og bunner. I perioden vi har hatt etter 2007 har vi opplevd et fall på over 90 % i markedsverdi for selskapene fra toppen. Produksjon av uranium har blitt ulønnsom for de fleste selskapene. Gruver har derfor stoppet opp produksjonen og blitt satt på “care and maintenance”. Å få en gruve fra vedlikehold til å komme tilbake i full produksjon tar lang tid. Det er ansettelser av arbeidere, innkjøp av utstyr, godkjenninger fra staten for drift og en rekke andre organisatoriske hindre som må krysses for å komme i gang igjen. I de fleste tilfeller er det forventet at det vil ta to år å bringe en gruve tilbake til 100 % drift. Det vil si at vi er i 2023 før noen av disse gruvene er tilbake online hvis de får beskjed om å starte opp i dag. Videre tar det mellom 18 til 24 måneder fra uraniumet er tatt opp av bakken frem til det er er klart til å sendes til atomkraftverkene. Det betyr at hvis et kraftverk ønsker å ha tilgang på uranium i 2025, er tidspunktet å forhandle på dette i dag.
En ting som er positivt sammenlignet med 2007 er at det aldri var et underskudd på tilbud i markedet i noen perioder den gangen. Det var derimot et markedssentiment som sa at det ville komme mye etterspørsel fremover fra nye atomkraftverk som var planlagt før resesjonen i 2008 (etterfulgt av Fukushima ulykken i 2011). Dette var etterspørsel (i tillegg til tilbudssjokk med oversvømmelse i Cigar Lake) som flyttet hele markedet oppover. I 2020 ble det produsert mindre pund i året enn det ble konsumert av kraftverkene. Markedet er allerede i ubalanse og det vil heller ikke komme mer tilgjengelig uranium på banen før prisene går oppover. Jo mer dette drar ut, jo flere må komme til kontraktsbordet på samme tid. Dette kan derfor gi en supply squeeze hvor prisen skyter oppover.
Det som trekker imot at vi vil få tilsvarende utvikling som i 2000-2007, er at vi i forrige bull marked ikke hadde selskapet Kazatomprom på samme størrelse som de har nå. Kazatomprom har i etterkant blitt den dominerende aktøren og har tilbudt svært mye billig uranium til markedet. Det trengs derimot mye mer tilbud på banen enn dette selskapet kan tilby alene de kommende årene. Kazatomprom har bidratt til å holde uraniumprisene nede enda lenger, men har de siste årene fokusert mer på profitt en utelukkende produksjon. I tillegg har de solgt unna mye av de lett tilgjengelige pundene sine med uranium. Den lavthengende frukten er allerede plukket. For å produsere mer så må også disse øke CAPEX.
For de som lurer på om vi nærmer oss toppen så er spotprisen fortsatt på 30 dollar per pund og aksjekursen til Cameco er rundt 2,5X fra den absolutte bunnen de hadde i mars 2020.
Hvorfor har prisen på selskapene gått så mye opp uten bevegelse i spotprisen?
Hvorfor flytter aksjekursen seg selv om spotprisen ikke beveger seg er et spørsmål jeg ser en god del nye deltakere inne på twitter spør seg. Det vil jeg forklare med at markedet diskonterer inn forventninger til fremtiden og at selskapene vil inngå kontrakter som er betydelig høyere enn på dagens nivå. Hvorfor vil kontraktene bli inngått til en høyere pris? Fordi til og med gruver som kan starte opp relativt fort (innen to år) vil ikke ta i en spade før vi når minst 40 dollar.
En annen grunn til at vi ser bevegelser i aksjene, men ikke spotprisen er indeksfondet URA sine handler i 2018. Indeksfondet URA inneholdt en stor andel uraniumselskaper, men solgte seg ned fra 100 % uraniumselskaper til 50 % uraniumselskaper i januar 2018 på grunn av dårlige resultater. Aksjene som hadde gjort det dårlig frem til da ble ytterligere solgt ned av fondet.
Prisen for uranium bunnet derimot ut i 2016 på litt over 18 dollar og har med pris rundt 30 dollar gått opp rundt 66 % fra bunnen. Når man i samme periode observerer at URA er opp 18 % fra 2016 bunnen, forstår en at selskapene har hatt litt å ta igjen på prisen. Begge disse effektene kan være med å forklare bevegelsene vi har sett i det siste og forventningene til fremtiden blir viktigere jo høyere vi går.
Hvilke forventninger har vi fremover?
Analytikeren Lawson Winder i Bank of America er optimistiske til uraniummarkedet fremover og tror at flere av atomkraftverkene som er planlagt å stenge ned de neste årene vil få forlengelse av levetiden sin. Hvis 11 av de planlagte nedstengingene blir utsatt til 2030 vil det tilsi 26 millioner pund ekstra etterspørsel til markedet i perioden. Dette vil utgjøre rundt 2 % av verdens etterspørsel. Selv om dette ikke er så høye tall i seg selv, så er det bare en liten del til som er med på å bedre utsiktene fremover. I tillegg studerer Nuclear Regulatory Commission (NRC) om det er mulig å strekke levetiden til atomkraftverk til opp til 100 år. Noe som kan gjøre at kraftverkene kan operere frem til 2069, og i tillegg gjøre de enda mer konkurransedyktige mot andre alternativer som kull og gass.
Cameco sine uttalelser om fremtiden ved fremleggelse av Q4 tall
Onsdag 10. februar la Cameco frem tall for Q4 2020. Mer enn resultatet til selskapet, var investorene interessert i å høre hvordan selskapet uttalte seg om fremtiden. Cameco er verdens nest største uraniumselskap kun slått at Kazatomprom i størrelse. Cameco har også de to største “high grade” uraniumgruvene i verden med Cigar Lake og McArthur River. Den ene av disse, McArthur River, er derimot satt på “care and maintenance” fordi prisen på uranium er for lav. Cameco ønsker ikke å tømme denne gruven til prisene som tilbys i markedet i dag. I tillegg Cigar Lake er også stengt for øyeblikket, men det er på grunn av Covid-19 smitte. Selskapet har derfor ikke hatt nevneverdig produksjon i 2020, men har levert på kontraktene sine ved å kjøpe tilbud i spotmarkedet. Cameco har et eksepsjonelt godt rykte i uraniumbransjen, når de uttaler seg så lytter markedet.
Cameco er mer positive enn de har vært på lenge. Etterspørsel begynner å bli mer sikker samtidig som tilbud tilgjengelig i markedet blir mindre sikkert. Det er etterspørselsestimater er på 170 millioner pund i 2021, som vil øke opp til 210 millioner pund i året i 2035. Samtidig vil produksjon falle til 100 millioner pund innen 2035 på dagens prisnivå. Det trengs derfor høyere priser for å sikre nok tilbud i fremtiden.
Hva flere bet seg merke til var at Cameco sa at det vil være nødvendig å ha produksjon tilsvarende 6 ganger produksjonen til McArthur River for å dekke denne etterspørselen. Arbeid for å få denne mengden produksjon tilgjengelig bør gjøres i dag, men til dagens priser er dette umulig. Det er ikke lønnsomt for produsentene. Atomkraft utgjør 10 % av verdens energikilder og er essensielt for å ha stabil tilgang på strøm. (Vi finner artikler om hvor vellykket det er med fornybare kilder som sol og vind i land som Sverige, Tyskland og Japan i løpet av vinteren. I perioder med lite sol og vind så produserer disse alternativene langt under kapasiteten sin). Prisene på uranium må opp for å sikre stabil tilgang på strøm de stedene hvor atomkraft er tilgjengelig.
Konklusjon
Avslutningsvis er det viktig å huske på at vi er fortsatt relativt tidlig i dette bullmarkedet i uranium. Vi har begynt å se visse nødvendige strukturelle endringer som svært lovende for fremtiden. Derimot er vi ikke i nærheten av den utviklingen som trengs for å kunne drifte flåten av atomkraftverk de neste 10 til 20 årene ennå. For at dette skal skje så må prisen på uranium opp over 45 dollar per pund for at flere gruver skal starte opp produksjon. Selv da vil ikke tilbudet være høyt nok til mer enn at noen få av atomkraftverkene får levert inn til lagrene sine. Dette er det fortsatt en stund igjen til, så det er ikke grunn nok til å få høydeskrekk selv om flere av aksjene har beveget seg mange hundre prosent opp de siste månedene. Dette er bare slik det ser ut når selskapene beveger seg fra bunnen i et marked som har solgt ned over 90 % i et tiårig bearmarked.
Siden jeg har planer om å ri dette bullmarkedet langt og ikke selge meg ned etter å ha doblet et par ganger, så visualiserer jeg litt. Jeg ser alltid for meg om hva ville jeg ha gjort om jeg allerede var en mangemillionær og bare hadde 5 % investert i uranium. I det tilfellet ville jeg ikke hatt problemer å fortsette med å holde og tåle fall i 50 % på vei oppover.
