Denne uken har vi sett Cameco levere tall for 3. kvartal, og selv om tallene i seg selv ikke er imponerende er jeg mer optimistisk enn på lenge. Dette er fordi jeg ikke har hørt selskapsledelsen uttale seg så positivt om fremtiden før.
Først og fremst: Hvem er Cameco? Cameco er et kanadisk selskap som er det største innen utvinning av uranium i Nord-Amerika, kun slått av Kazatomprom i Kasakhstan. Selskapet har to av de største gruvene i verden med McArthur River og Cigar Lake. Når ledelsen i selskapet uttaler seg så lytter bransjen.
Cameco har som utgangspunkt å forholde seg nøkternt til fremtiden. De ønsker ikke å gi investorene for høye forhåpninger. Hver uttalelse fra ledelsen har de siste årene vært at det finnes en god mengde uranium i markedet og at dette må forsvinne før vi kan se nevneverdig økning av prisen. De sier veldig tydelig at de ikke ser for mye tilbud av uranium som et problem fremover. Jeg har referert litt til kommentarene fra Cameco under med sammen med noen kommentarer fra meg selv i parentes:
Fukushima ulykken i 2011 førte til et negativt etterspørselssjokk i bransjen hvor tilbudet allerede var økende som et resultat av høyere priser i 2007 og i 2010. De høye prisene på uranium hadde ført til investeringsbeslutninger i gruveselskapene om mer utvinning. Tilbudet gikk derfor fortsatt opp mens etterspørselen for uranium falt. I stedet for at de som utvant uraniumet tok smarte kommersielle beslutninger om å redusere produksjon, fortsatte de bare å produsere. (Mange av selskapene trodde også at etterspørselen ville ta seg opp noen få år etter ulykken). Det ble derfor mye utvinning av uranium som ikke hadde kontrakter og spotmarkedet ble det eneste alternativet for gruveselskapene. Dette førte til et negativt prispress på spot og på langtidskontraktene. (Det er tregheten på tilbudssiden, både med tanke på å øke og redusere produksjonen, gjør at vi får så store bevegelser opp og ned i markedet).
Den gode nyheten for oss er at størrelsen på spotmarkedet i møte med de grunnleggende faktorene fremover ikke er bærekraftig. Hvis historien skal være en guide, vil prisen til å begynne med skyte dramatisk over nåværende pris over en periode. Tenk uraniumprisen i 2006 og 2007, og 2010-2011.
Hvis du har sett hvordan prisen beveget seg i 2006 og 2007 vet du hvorfor jeg er så optimistisk.
Når pris i markedet gikk fra under 10 dollar til 140 så gikk selskapene fra å tape penger til å tjene utrolig mye.
I presentasjonen til Cameco refererte de til reduksjon i tilbudet fra selskapene jeg har listet opp under:
Redusert produksjon
Kazatomprom har offentliggjort til markedet om at de sikter mot en 20 % reduksjon av produksjon fra de kasakhstanske gruvene vil bli forlenget inn i 2022. Dette reduserer forventet global uraniumproduksjon i 2022 med 14.3 millioner pund.
BHP hadde planer om å utvide CAPEX investeringer på Olympic Dam med flere milliarder dollar for å øke produksjonen, men har nå lagt disse planene på hylla. Olympic Dam er en gigantisk gruve i Australia som produserer hovedsakelig kopper. De produserer også rundt 8 millioner pund per år med uranium som biprodukt som de selger i spotmarkedet. At de ikke øker dette tilbudet gir derfor mindre billig tilførsel av uranium til kraftselskapene som i stedet må dra ned videre på lagerbeholdningen sin.
Gruver som slutter å produsere
Vi har også to gruver som slutter å utvinne uranium i 2021. Vi har Ranger-gruven i Australia som stenger ned produksjon i januar, og Cominak-gruven i Niger i løpet av mars. Cominak har vært i produksjon i 43 år og har hatt godkjenning til å produsere 5,2 millioner pund per år, men har de siste årene falt ned til 3 millioner pund. Totalt faller det bort rundt 5 millioner pund fra markedet årlig som må erstattes fra andre kilder.
Etterspørselssiden er fortsatt veldig positiv
Kina, som er det største vekstmarkedet for atomkraft, har annonsert en plan for å være karbonnøytrale innen 2060. Kina sliter mye med forurensing fra kullkraft og har bortimot brukt opp all kapasitet for vannkraft allerede. Dette vil derfor sannsynligvis øke veksten i atomkraftprogrammet deres. Kina har allerede flest atomkraftverk som bygges i verden.
Samtidig har Japan annonsert et mål om å være karbonnøytrale innen 2015. Dette vil gjøre det nødvendig å komme tilbake til 20-22 % atomkraft av den totale kraftproduksjonen, og mest sannsynlig over. Siden at det var japansk nedstigning og overgang til LNG i 2011 som skapte de store etterspørselen problemene er dette svært gode nyheter.
Jeg ser derfor svært positivt på fremtiden og håper å få investert litt mer inn i bransjen før 2021 hvor jeg forventer vi vil få fart på kontraktsmarkedet igjen.
